18 dager uten trening

Snakk om uflaks! Når et virus - eller "what so ever" - velger å plassere seg godt i min kropp som ikke hadde noe større ønske enn å prestere på fine skogsstier i Birkebeinerløpet og Nordmarka Skogsmaraton, så er det uflaks.
Mellom de to langhelgene Kristi Himmelfart og pinse, var jeg 1 uke i Syd-Tyskland, nærmere bestemt i en liten landsby, Oberammergau. Fant meg nydelige grusstier langs elven og hadde flere gode treningsøkter.

Nydelige omgivelser

De fleste byggene var flott dekorerte

Vel hjemme, med bakkedrag på lørdag, begynte jeg å fokusere mot Birken. Men 2. pinsedag våknet jeg med sår hals, ikke veldig dramatisk det, men det ga seg ikke. Så forflyttet det seg til bihulene. Og fredag, dagen før Birken var jeg helt utslått. Og da slo fornuften inn - det å løpe halvmaraton med infeksjon i kroppen var sannsynligvis av det mer dumme jeg kunne gjøre.
Men - da var jeg sikkert opplagt til Nordmarka skogmaraton lørdagen etter. Kanskje litt optimistisk med 2 halvmaraton 2 lørdager etter hverandre, men nå lå vel alt til rette for en fin tur fra Sognsvann.
Men uka gikk og jeg ble ikke frisk. Det måtte enda en uke til, og for 3 dager siden luntet jeg 4 km - da var det 20 dager siden forrige løpetur. Etter 18 tok jeg en rolig rulletur på sykkel 1 times tid.

Så nå er det å starte på nesten på nytt! Sommerferien ligger blank og fin foran meg, 10 dager på Korfu venter og joggesko og TRX er med i bagasjen. Så får jeg peile meg inn mot nye mål til høsten.

ECO Trail 2017

Valget falt på terrengsko - Mizuno Wave Kazan - godt brukt

Lørdag 20. mai deltok jeg for første gang i Eco Trail. Det var "trail" som gjorde at jeg ble oppmerksom på løpet og jeg likte kombinasjonen av stier og asfalt. Dette blir en fin oppkjøring til Birken, så jeg meldte meg på 18 km ganske tidlig. 18 ble etterhvert til 20, men det var jo bare en liten bagatell.
Løypa tiltalte meg, jeg har aldri tatt turen langs Lysakerelva, så det å få nye løperopplevelser istedet for de velkjente rundene hjemme er alltid kjærkomment.

Var ihvertfall optimistisk før start på Fossum

Løypeprofilen sa slakt nedover langs elva og flatt fra Lysaker - dette skulle gå greit. Men virkeligheten var faktisk en annen. Det ble ingen gratiskilometer! Riktignok var det noen nedoverbakker, men det var også noen saftige kneiker oppover - som tok litt energi.
Jeg var opptatt av å ikke starte for hardt, det er lett å la seg rive med, og jeg mener jeg klarte det. Like fullt skjedde det et eller annet på 7 km, etter et par kneiker. Jeg møtte en vegg! Plutselig ble alt veldig tungt, og det var bare å forsere kneikene i gangfart. Jeg tenkte at det kanskje ville gå over, og at det bare var en periode jeg måtte gjennom - løypa ville jo flate ut på Lysaker.
Men dengang ei, det ble laaange 13 km til mål, enhver liten motbakke var tung å forsere så det var vel rett og slett en dårlig dag.

Frister deltagelsen til gjentagelse. Absolutt! Jeg har sansen for konseptet - "bring your own device" - i den forstand at man må ha med drikkekopp selv, for å forsyne seg på drikkestasjonene, eventuelt ta med drikkesekk. Jeg valgte det siste, for et eller annet sted måtte jeg jo ha både drikkekopp og mat.
Serveringen var særdeles enkel på 20 km, vannkanner utplassert ved Maxbo på Skøyen. Det medfører at man slipper flere 100 meter med drikkekopper som flyter, med tilhørende søppelmengder.
Dog har reaksjonene på facebook siden i etterkant vist noe kritikk, særlig fra de som løp de lengre distansene. Det gikk i hovedsak ut på tilbudet for påfyll av energi underveis, så spørsmålet er hvor enkelt det bør være...

Medalje og trøye som seg hør og bør....

Jeg hadde med bar og gel, men når det gikk så trått som det gjorde hadde det vært fint å hatt mulighet for en bananbit underveis. Men løypa, herlig, mer grus enn jeg trodde på forhånd. Pga mye regn uken før var jeg redd det skulle være litt sleipt og glatt, og valgte derfor en godt dempet terrengsko for å få god såle. Det fungerte bra, også på asfalten.

Fra trippel til trail

Jeg liker å avslutte ting på en ordentlig måte, så nå prøver jeg på noen blogginnlegg utover våren for å se om tiden og lysten er der, hvis ikke blir det avslutning til Sankthans.
Bloggen har fått ny subtittel, fra trippel til trail....
Løpeinteressen har ikke avtatt, det har derimot lysten til å gå skirenn og delta i sykkelritt. Jeg synes fortsatt det er best å løpe i skogen, men tanken er der om både et "ordentlig" halvmaratonløp og kanskje en helmaraton på sikt. Så enn så lenge er flere Birkebeinertripler ikke på hverken plan eller ønskelista.

Interessen for skogsløping skal jeg få prøvd ut denne våren, både Eco Trail, Birken og Nordmarka Skogs (halv)maraton står på programmet.

Treninga har pågått jevnt og trutt gjennom vinteren, og jeg har vel aldri hatt så mange løpeøkter i januar og februar før. Litt bevisst, men godt hjulpet av den dårlige vinteren. Videre ga medlemskap på et treningsstudio god effekt på styrketreningen, så nå som jeg har sagt opp det må jeg prøve å opprettholde selv.

Så blir det kanskje disse skoene som får luftet seg mest i mai og juni....

100 dager til Birkebeinerrennet.....

Hmmm, skal jeg prøve meg på rennet igjen? Ute regner det, og kroppen er forkjøla. Det er nettopp i slike perioder jeg drømmer om nye mål, i tillegg til drømmen om at jeg går lekende lett på ski og virkelig finner godfølelsen.
Høsten har vært noe varierende treningsmessig, men jeg har klart å få til et løft på styrketreninga i tillegg til noen gode rulleskiøkter. Men det har skortet litt på de gode langturene i marka, så hvordan utgangspunktet er vet jeg ikke.
Men 100 dager er ganske lang tid. Og snøen ligger på fjellet. Og om jeg ikke klarer merket, det har jo ikke så stor betydning.
Nå har jeg lagt bak meg 14 dagers ferie hvor det har vært endel rolig sykling, ellers ingen annen trening.
Så uansett - imorgen tidlig blir det spinningøkt etterfulgt av litt styrke. Så får jeg gruble litt på hvordan jeg bør legge opp treninga - og deretter vurdere om jeg skal melde meg på Birken igjen. Heldigvis er det rom for vurdering, i motsetning til for 5-6 år siden hvor man måtte sitte klar med kredittkortet ved tastaturet 0858!!
Og jeg stikker til fjells i helga for sesongens første skitur og håper å møte forhold som de under..

Drømmen om maraton....

Jeg, en gammel o-løper, som aldri har vært god til å løpe, og som ser på asfaltløping som et nødvendig onde, har begynt å drømme om å løpe maraton. En ordentlig en! For ihvertfall å ha prøvd en gang i livet.

Og det er vel ikke tilfeldig at slike drømmer dukker opp i perioder med skader, og når man nesten ikke får løpt i det hele tatt.

Jeg var på fjellet og endte med å se fra Oslo Maraton på TV. Jeg hadde vært ute på en fin løpetur selv, hofta var på bedringens vei og jeg hadde halvannen times luntetur til Reinsfjellet. Og vel tilbake fulgte jeg maratonløperne i Oslos gater, og tenkte at det hadde vært interessant å prøve engang. Jeg har ikke engang gjennomført en ordentlig halvmaraton (kun skogsløp), så får se hva det blir til. Er kanskje smart med litt rolig progresjon..

Neste år?

Ruskete sesong med opptur som avslutning!

Det har vært en ruskete sesong, både løps- og bloggmessig! Det ene henger vel sammen med det andre, når løpinga halter litt så blir det mindre motiverende å blogge også. Så jeg ser at gjennom det siste året har det var stor variasjon på frekvensen av innlegg. Jeg har akkurat rundet 3 års jubileum for bloggen, og er litt i tenkeboksen på hva jeg gjør videre!

Dette skulle være en mellomsesong i den forstand at jeg skulle fylle den med lystbetonte aktiviteter, og ikke føle Trippelen som en tvangstrøye. Og jeg avsluttet forrige sesong med å drømme om "Løpeåret 2016"! Men det gikk ikke helt slik.

Det startet ganske bra i mai, jeg løp BDO-mila og følte at formen var på god vei til å bli bra. Men så dukket det opp litt trøbbel med hofta. I tillegg så hadde jeg altfor tett timeplan, som også omfattet studier, og jeg ble rett og slett stressa. Og stresset ga seg utslag i pusteproblemer på litt tøffe økter. Og dette fulgte meg helt til Birkebeinerløpet, så istedet for den persen jeg drømte om, ble det full stopp i bakkene og brutt løp! For en nedtur.

Etter å ha deppet en uke, fant jeg ut at nå var det bare å holde aktivitetsnivået oppe med lystbetonte aktiviteter. Det ble en sommer med orienteringsløp, fjellturer og rolige sykkelturer i marka! Hofta fungerte sånn passe, så det ble lite løping og jeg måtte droppe starten i Nordmarkstraver'n - hvor jeg var påmeldt Halvtravern.

Men jeg ble etterhvert så lei at jeg i slutten av september ga f.... i hele hofta, og stilte til start i siste løp på Nordkisa skogskarusell - halvmaraton. Det ble en flott opplevelse, og den tar jeg i neste innlegg.

Og når jeg uka etter endte med en av mine beste tider på 3000 m på flere år, så ble det en opptur som gjorde at løpelysten virkelig vendte tilbake!

...og jeg har begynt å abonnere på Runners....

Inspirasjon og motivasjon

Nordkisa skogskarusell #3

Forrige torsdag hadde jeg en "blind date" på Nordkisa! Ikke så spennende som det høres ut kanskje, det var møte mellom meg og ei løype som var helt ukjent. Ifjor måtte jeg kaste inn håndkleet på høsten, og fikk ikke med meg de to siste løpene. Og ikke rakk jeg å løpe gjennom løypa på forhånd. Så da var det bare å la det stå til og ikke åpne for hardt.
Det startet på smal sti inn i skogen, slakt oppover men ikke noe dramatisk. Merket raskt at åpningsfarten ble for høy, og måtte slippe etpar rygger. Men etter noen kilometer hadde jeg fortsatt kontroll på de ryggene der fremme; jeg bruker bare litt tid på å komme igang.
Løypa går på fine skogsstier og er flat de første 7 km. Deretter bærer det oppover i skogen, tilsvarende starten på løp nr 1. Jeg begynte å bli sliten, men viljen dro meg opp de første kneikene. Så ble det nesten bråstopp. Måtte gå den siste, beina var blytunge og den siste kilometeren nappet krampa i leggen. Tapte 1 min på siste kilometeren til hun som kompå plassen foran. Kan kalles kollaps, men jeg er faktisk fornøyd med at jeg testet grenser i forhold til fart - det er på slike løp man må satse litt og våge at det ikke holder helt til mål. Og jeg er førnøyd med en snittpuls på 90% av maks.

I farta

Så da gjenstår "bare" halvmaraton 24. september.

Debut i ABIK kausellen

Aldri for sent å prøve nye ting, og forrige uke debuterte jeg i ABIK-karusellen. Det ble mitt første, da ingen av tirsdagsløpene i våres passet inn i timeplanen. Men det er nå på høsten de fine terrengløpene går.
Denne gang var det 5 km på Sessvollmoen. Jeg kjente til at det var fine skogsstier i området der, så jeg gledet meg til løpet. Regnet høljet ned, men når man først er blitt våt så merkes ikke det så godt.

Siden jeg aldri har løpt en 5 km på tid, så var jeg veldig usikker på tempoet. Jeg var redd for å løpe for sakte, siden jeg er vant til kortere distanser. Jeg fant meg etpar rygger og la avgårde i et for meg bra tempo, og fant ut det fikk briste eller bære. Det bar nesten helt inn, røynet litt på på slutten og den avstanden til ryggene foran ble ikke kortet inn. Tiden ble 25.56 og jeg er fornøyd!

Juli oppsummert - aktiv norgesferie

Jeg gikk inn i juli måned med vond hofte, vond skulder og et styrkeprosjekt i bakhodet. Snakker vi ferie? Men ferie har aldri vært å ligge rett ut i dagevis, litt aktivitet må supplere slaraffenlivet! Så mitt mål var å ha det gøy med lystbetonte aktiviteter, ta med styrkeprogrammet og legge et grunnlag for høsten - uten særlig struktur.
Den første ferieuka ble det orientering på Vestlandet, Fjord-O med 2 løp i Stryn og 2 i Ålesund. Kjempegøy og ganske krevende i uvant terreng for en østlending. Terrenget er åpent, med mye myrer, samtidig som det endel steder er få holdpunkter - så når man først bommer, så tar det litt tid å hente seg inn. I tillegg er det krevende å løpe i terrenget, så et orienteringsløp med endel stopp for å se på kartet ble løpt med en snittpuls på 85%.

Fjord-O i Stryn

Og med 4 løp, med en hviledag mellom løp 2 og 3, så kjennes det. Og spesielt når hviledagen brukes til å gå på Skålatårnet! Men er man først i området så må jo anledningen benyttes. Og jeg må si at jeg har all respekt for de som deltar på Skåla Opp! Fatter egentlig ikke at det er mulig å løpe opp der på 1 t og 20 min, som er rekorden for damer.

8 km - ca 1800 høydemeter

 Etter 5 slike aktive dager på rappen, så ble det kjærkommen hvile etpar dager. Og da gjorde det ingenting om det regnet på hytta - det var sofakroken som lokket mest. Men så begynte jeg å tenke på at det var et Femundritt som ventet etpar uker frem i tid, så da var det sykkelen frem og etpar fine turer i Øyerfjellet før kursen ble satt mot Sognefjellet og etpar 2000 m topper.

Kyrkja 2032 moh

På tur opp til Fannaråken

 Og innimellom har jeg forsøkt å gjøre pålagte øvelser for hofte og skulderen. Hofta har tålt både orientering og toppturer, så sånn sett har juli blitt en bra måned. Ferien ble avsluttet med Femundrittet så nå venter august med nye muligheter.

Femundrittet 2016

Lørdag var det klart for Femundrittet igjen. I år inkluderte det også NM i Terreng Maraton, så det skulle tilsi både god deltagelse og topp stemning.
For mitt vedkommende har jeg trappet mye ned på syklingen iår, 83 km var ikke tema engang, så jeg stilte i Trimklassen - hvor vi sykler 45 km.
På startstreken var vi 45 stykker. Og den som tror at i trimklassen, der ruller man bare sakte avgårde, den tar feil! Det var flere av min kategori der, de som ikke har fått trent nok, synes 83 km er for langt, synes 45 er passe og sikkert en haug andre årsaker.....men felles er at man er ute etter en god gruppe å sykle i - for å få hjelp på de mange og lange slettene.
Så tempoet ut fra start, og jeg fant meg snart en bred rygg jeg kunne ligge bak de 8 km på asfaltvei inn til Lillebo.

I startfeltet (foto Terje Vestad, hentet fra kondis.no)

Her kom vi inn på den lange løypa. Det som venter er lange og slake strekninger på grus gjennom det som heter Jyltingsmarka. Her kjørte jeg heldig vis i en gruppe, etterhvert var vi bare to, men det hjalp å være to til å dra. Vel ute på asfaltveien ved Sorken, tok vi både igjen ei gruppe samt at vi ble tatt igjen av en tre-mannsgruppe, så da ble det godt driv i kilometer etter kilometer. Her var det motvind og å sykle de på egenhånd krever mye krefter.
Jeg måtte slippe etterhvert, men heldigvis var det bare noen hundre meter igjen til det 9 km lange terrengpartiet som utgjør siste del av rittet. Deler av dette var nytt ifjor, og jeg husker det som et sant mareritt, for jeg var så sliten! Det er forholdsvis lettsyklet, og flotte omgivelser, men det å sitte å humpe over steiner i flere kilometer er tungt med med over 7 mil i beina. I år var overskuddet der, jeg klarte til og med å nyte deler av traseen og fikk en følelse av mestring siden sykkelhjulene ikke har vært på sti i år.

Deltagerpremien - som tdligere år

Femundrittet er et flott arrangement, med stor dugnadsånd. Smilende funksjonærer, fin løype som avsluttes i fantastisk natur langs Femunden. Det er blitt en tradisjon, og resten av hytta har nå utfordret meg på full distanse igjen til neste år!

Orienteringsuke

Jeg er blitt helt hekta! Gamle orienteringsferdigheter ruster litt, men den rusten ble pusset til gagns i uke 24.
Det startet med karuselløp tirsdag, og denne dagen stilte jeg i aldersklasse, med tilsvarende vanskelighetsgrad på løypa. Det gikk fint, med unntak av en post - og der surret jeg bort minst 10 minutter. Får skrive det på den manglende rutinen.
I helgen var det duket for o-festival i Østfold, og siden dette er i barnsdomstraktene var det fristende å delta. Det første løpet var sprint, og slikt fantes ikke i "gamle dager"! Noe annet som ikke fantes i "gamle dager", var startnummer på alle, og ikke bare eliteklassen. Jeg kom til start og oppdaget at alle hadde på startnummer, unntatt meg. Vel vel, etter at jeg sa jeg gjorde come back i D50, så lo de litt og jeg startet uten.
Parkorientering på kart med målestokk 1:4000 var en ny greie. De første postene var det kun å telle bygninger og gatekryss, det klarte jeg. Men da vi kom opp i parken, skjønte jeg hverken postbeskrivelsen eller tegnene på kartet - og det ble en kjempebom før jeg skjønte hvordan dette egentlig fungerte. Er jo ikke vant til å kunne se fra post til post...og det viste seg at jeg i jakten på 5. hadde vært innom både 6., 7. 8. og 9. uten å være klar over det.
Søndag var det mellomdistanse, følte det gikk bra med det går jo så sakte - løpe og lese kart samtidig - det tar litt tid å få teken på igjen, så jeg gjør alle de teite nybegynnerfeilene det er mulig å gjøre. Men gøy var det, og nå er jeg klar for Fjord-O på Vestlandet midt i juni. Ferieaktivitet!

Forandring fryder!

Uka etter Birken ble en ordentlig "sløveuke"! Da jeg kom hjem etter det mislykkede forsøket, samt fikk levert inn oppgaven i et masteremne jeg så overoptimistisk meldte meg på - så gikk lufta litt ut av ballongen = kroppen min!
Det er blitt ei uke med passe usunt kosthold, masse godteri og noen timer på sofaen foran Netflix! (Fantastisk oppfinnelse)
Men jeg har tatt to økter med styrkeprogrammet, så nå er jeg igang! Og tirsdag dro jeg på karuselløp i i orientering. En idrett jeg egentlig har lagt opp, men jeg hadde behov for en forandring - og det er deilig å bruke både hodet og beina på en gang. Riktignok løser jeg mye i hodet når jeg løper, men orientering er avkobling. Og jeg tror at den variasjonen en slik økt gir er bra for kroppen. I tillegg var det jo gøy, selv om jeg hadde et par bommer som bare skyldtes slurv og overmot på ferdigheter!

Fin avveksling (og fin trening)!

Prosjekt styrke!

Naprapaten har talt, og nå skal jeg lytte! Han mener at de utfordringene jeg har hatt med hofta og litt stiv muskulatur for øvrig skyldes at jeg har altfor dårlig grunnstyrke. Så jeg kan velge å lytte på det, eller jeg kan vise til artikler med løpere som ikke trener spesifikk styrke. Nå tror jeg at jeg velger det første.
Jeg har skrevet innlegg før, om at den manglende styrketreningen er min dårlige samvittighet. Men dårlig samvittighet blir man ikke sterkere av.
Nå er det ingen konkurranser som teller på plakaten, så den perioden som i fjor ble brukt til å trene fram mot Birkebeinerrittet, den skal brukes på grunnleggende styrke.
Jeg har fått et program med fokus på hofte, hamstring og litt forside lår. I tillegg bør jeg trene noe overkropp. 3 ganger i uka!
Styrke blir hovdfokus, så kan jeg både løpe og sykle litt i tillegg, men ikke overdrive og passe på å hvile innimellom.

Bare å sette i gang......

 Men i ettermiddag har jeg vært på karusell løp i orientering, for å krydre litt..

Birkebeinerløpet - den ultimate nedtur

Jeg måtte bryte! Eller jeg valgte å bryte...! For jeg hadde jo klart å kreke meg gjennom løypa; men spørsmålet er til hvilken pris.
Jeg kom meg til første matstasjon ved Finnsvea, da hadde beina vært tunge i over en kilometer allerede og pusten likeså. Og jeg kjente at dette var det egentlig ingen vits i.
Hofta holdt så langt, men hofteproblemene er egentlig et resultat av at spesielt hamstring er stiv - så det er litt sammensatt.
Men å bryte sitter litt langt inne, selvfølelsen får seg en skikkelig ripe. Mer er det vel ikke å si om saken!
Et lite forvarsel fikk jeg vel forrige lørdag på bakkedistanse mot Lilloseter. Etter 4 km var det stopp for både lårmuskler og puls, men trodde jeg bare hadde en litt dårlig dag og at det var varmen som slo inn.
Men men...
Da er det bare å møte opp hos naprapaten i morgen tidlig, så skal vi starte på "bånn".......og det kan vel bare gå en vei - oppover!

Ikke mye å samle på

 Da er det 364 dager å bygge seg opp på!

Birkenklar (?)

Tja, hva skal jeg si til det? Hodet er klart, jeg gleder meg litt. Men forberedelsene kunne vært bedre, så jeg er jo spent på om det lille antallet langturer jeg har er tilstrekkelig.
Siste og lengste var 16. mai; den var på 19 km. Så ble det en skogstur på drøye timen lørdagen etter, og så sa hofta stopp.
Den kjennes noe bedre ut, men i kveld tok jeg en lett tur på 40 minutter, inkludert drag på 10x100 meter, og nå har den meldt seg på igjen.
Så blir spennende å se hvor lenge den holder, men å stå over - det er et ikke-tema!!

Så forventningen om pers, den er ikke tilstede. Og derfor er jeg litt mer avslappet - enn så lenge! Men alt ligger til rette for en fin tur, løypa er tørr og været er meldt passe varmt.
Og optimale forberedelser, kanskje det er for mye å drømme om....

3 dager igjen!

Nordkisa Skogskarusell # 2

Torsdag var det klart for andre løp i Nordkisa Skogskarusell, og den skulle jeg ha med meg, hofte eller ikke hofte. Dette løpet går bare på sti, med unntak av de siste 400 meter som er på grus, så jeg følte at det var "innafor".

Over mål

Det er en en forholdsvis tøff løype, hvor det går mer eller mindre oppover de første 4 kilometrene. De siste to er det flatt og nedover. Etter noen hundre meter langs idrettsplassen på Nordkisa så bærer det "åt skogen"! Smal sti oppover, bare plass til en i bredden. Hvis man har startet for hardt er det bare å henge på for ikke å lage kø. Og har starten vært for lett, er det bare å ligge bak. Nå er det riktignok nok av steder senere hvor man kan ta ut overskuddet, men man blir jo dratt med. Så jeg startet ganske hardt, pulsen føyk opp i 93% av maks, og jeg tenkte at dette går for fort. På den annen side, det er jo nettopp i slike konkurranser som ikke betyr noe at man bør teste grenser! Så jeg hang på, det gikk greit og jeg tenkte det får holde så lenge det kan.
Det holdt til bakkene mellom 3 og 4 km. Her gikk også de foran meg, som ifjor, men jeg kom ikke igang igjen på toppen og flatene. Det ble bråstopp, og stive bein. Kanskje en gunn til det, med den råtne muskulaturen om dagen....Endelig på toppen kom jeg igang igjen, følte melkesyra lå på tvers i halsen og jeg var kvalm de siste 2 km inn til mål.
Men tiden - 40 sek bedre enn ifjor!! Riktignok regnet det da, men uansett, man må feire de små seire.
Så formen er jo ikke så verst, så nå gjelder det  å prøve å bedre lårmusklene fram mot Birken.

Det som er litt rart, er at symptomene på feiltrent og sammenfiltret muskulatur er rask melkesyre og at man blir stiv i låra lenge før pulsen tilsier det. Altså vanskeligheter med å komme opp i puls, men både dette løpet og siste ukers intervalltreninger  har vist at det gått helt fint å løpe over terskelfart. Og langturene har gått rolig.
Men et eller annet er jo galt...så det blir nok kortintervall og stigningsløp fremover.

Fornuften må seire!

Naprapaten har talt, og jeg bør lytte! Det er sannsynligvis ingen betennelse, men helt klart en overbelastning. Og det hjelper ikke at både tractus på yttersiden av låret og muskulaturen er ganske stiv. Jeg er jo gjennom litt tidligere historikk disponert for litt stiv muskulatur, men nå er jeg usikker på hva årsaken kan være. Jeg har faktisk ikke løpt mer enn 3 ganger pr uke, 2 ganger de ukene det har blitt sykkeltur, men et eller annet er det som trigger. I tillegg har jeg ikke opplevd muskulaturen som stiv underveis på trening, intervalldragene har blitt gjennomført med høy puls uten at jeg har blitt stiv og langturene har gått rolig. Men mulig varighet og lengde har økt for brått gjennom våren.

Og det er mulig at jeg er slik skrudd sammen at jeg bør trene mer styrke, noe som fortsatt skjer litt for sporadisk. Naprapaten snakket ihvertfall om litt økt frekvens på den.

Men jeg fikk ikke løpeforbud, han mente det ble litt drøyt nå før Birken. Så jeg kan trene fram til smerteterskel, helst ikke mer og korte ned på turene. Det innebærer at søndagens planlagte Skaubygdaløp droppes; 21 km løp blir for langt, selv på sti. Så gjennomfører jeg Nordkisa skogskarusell på torsdag, for det er jo "bare" 6 km.
Så gjorde vi en avtale om at etter Birken, da får jeg endre litt på opplegget.

Kjipt!

Helvetes hofte

3 uker igjen til Birken, og jeg har fått vondt i hofta. Ikke den venstre, den som alltid krangler litt om våren når det er overgang mellom ski og asfalt. Men den høyre, den som har vært stille så lenge jeg kan huske.
Og det kom helt plutselig. 8 km ute i BDO mila, så kjente jeg at det stakk litt i hofta. Men når det skjer midt i et løp, og det er 2 km igjen til mål - da blir slike ting ignorert! Men jeg hadde vondt dagen etterpå, og et stykke utpå fredagen fant jeg ut at å løpe langtur dagen etter - det var galskap! Et par dagers hvile gjorde susen, og mandag ble det langtur på 19 km. Og det gikk bra!
Hvile etpar dager til, intervalltrening på torsdag - og så begynte den å murre igjen på fredag. Men ikke verre enn at jeg idag tok en ny løpetur. Fornuften tilsa at det å legge ut på en skikkelig langtur sannsynligvis ikke ville være så smart, så det ble skogstur på myke stier, en drøy time. Halvveis i økta måtte jeg bare erkjenne, jeg har et problem med hofta, det nytter ikke å ignorere det mer og tro at det går over av seg selv....

Nydelig tur i Romeriksåsen

Og dette har jeg ikke tid til nå. Kommende uke står det to konkurranser på planen. Nordkisa skogskarusell torsdag, det er kun 5 km så den skal jeg komme meg igjennom uansett. Så får jeg heller drøye påmeldinga til Skaubygdaløpet (21 km) til fristen på fredag, i tilfelle...
Så nå er det booket "verkstedtime" hos napratpat på mandag!

3 uker til Birken!

BDO mila 2016

Torsdag var det igjen klart for BDO mila på Lillestrøm. For meg blir det en fin distanseøkt, få kjent litt på viljestyrken og se hvordan jeg ligger an med formen i forhold til ifjor.
Etter siste ukes sjokkvarme ble det kaldere denne torsdagen, kanskje like greit og når den tidligere varslede regnskuren holdt seg unna så ble det bra løpevær.
Løping er igjen populært og startfeltet "mitt", Utfordreren, de som skulle løpe 10 km på tid, telte ifølge speaker 750 stykker. Og det var et fantastisk skue etterhvert som feltet strakk seg ut, mange i den turkise BDO trøya, iblandet litt andre farger, en haug mennesker som fant fantastisk glede i å løpe. I tillegg kan vi legge til alle de som valgte gå en runde på 5 km, som vi etterhvert passerte. Mange foreldre med barn, folk med staver og krykker - dette er jo virkelig folkehelse i praksis!

Og i år hadde nok arrangøren lært litt av erfaringen fra ifjor, i og med at det var satt opp noen skilt i løypa med anmodning om å holde til høyre i løypa, og det ble også nevnt noen ganger over høytaleranlegget. De uten tid starter 15 min før 10 km feltet, og da blir det mye folk. Og det skal jo være plass til alle, bare vi gir hverandre litt plass!
Selve løpet! Jeg er ingen erfaren 10 km løper, tror dette var det 4. løpet på tid. Så det er en viss fare for å bli dratt med og gå for hardt ut. Men da er det greit å styre på puls, så jeg fant ut at rett under terskel på første runden var en grei start. Så kunne jeg øke på den andre, og monitorere litt på hvor stiv jeg ble i beina. Fungerte bra det!
På sisterunden ble jeg også liggende bak etpar lettbente guttunger på rundt 8 år. De løp og skravlet, helt uanstrengt. Det var ingen vits å løpe forbi, for farten var god og når de merket at jeg hang for godt på så økte de bare litt  - og fortsatt å skravle. Fascinerende, og artig å observere. De stoppet (selvsagt) på drikkestasjonen, hvem sier vel nei til litt saft, men etter 100 m var de der igjen, spratt forbi og borte ble de i oppoverbakken før mål!
Jeg løp inn til en tid på 20 sekunder bedre enn ifjor, og er strålende fornøyd. Det jeg ikke er fullt så fornøyd med, er at det stakk i hofta etter 8 km og det vedvarte til mål. Så får jeg se hva det innebærer fremover.

Svalbard skimaraton - et eventyr

Jeg har vært på Svalbard og gått det som kan oppleves som et mitt livs store eventyr - Svalbard skimaraton. Et aspekt er jo det å få oppleve Svaldbard, et annet er jo å få oppleve Svalbard og Longyearbyen med det været og de forholdene vi faktisk fikk. Sol fra skyfri himmel - vindstille - trikkeskinner - og etpar kuldegrader slik at skiene ble smurt med VR 40 og VR45. Det er ingen selvfølge på Svalbard, og vi måtte si til oss selv gang på gang at vi hadde trukket vinnerloddet og var fantastisk heldige!

Flott og eksotisk premiepall

Skirennet er på 42 km og vi starter ca 10 km øst for Longyearbyen. Løypa går innover en dal som heter Todalen. Det går jevnt oppover i ca 10 km før vi når løypas høyeste punkt, Fritham på 430 moh for deretter å kjøre nedover i Gangdalen til løypa snur etter 21 km. Så var det samme vei tilbake, 10 km oppover og 10 km nedover. Enkel løypeprofil og praktisk, i og med at det var isbjørnvakter langs løypa. Tror ikke jeg hadde klart å gå fra en sulten isbjørn, selv ikke i de bratteste nedoverbakkene.

Drømmeforhold - løypa gikk innover dalen og langs fjellet

Siden dette skulle være en kosetur med lave skuldre, så hadde jeg meldt meg på i turklassen uten tidtaking. Og i forberedelsene til løpet var det utrolig deilig - jeg kjente at jeg var veldig avslappet i forhold til forberedelser og smøring. Selvsagt skulle jeg være opplagt og ha gode ski, men jeg hadde ikke så mye fokus i forkant som jeg gjerne har dersom jeg skulle gå på tid. Noe annet var hva jeg klarte da jeg først var igang. Fantastiske spor, startfeltet for turklasse helmaraton var stort og det var egentlig bare å følge på i feltet - og ganske raskt kom jeg inn i en god rytme i en klynge på 8-10 personer. Og jeg tenkte, hvorfor ikke, her er det jo bare å gå på samtidig som jeg koser meg. Skiene satt godt, litt glatt i bakkene opp mot Fretheim, men ingen vits i å smøre når man vet det går utfor på andre siden.
Noen flotte nedoverkjøringer, og igjen, når det er trikkeskinner er det bare å la det stå til. Jeg løftet blikket litt innimellom og så på de fantastiske omgivelsene og fjellene rundt.
Mellom 26 og 30 km var det "pay-back time" for alle de flotte nedoverkjøringene, bakkene skulle forseres motsatt vei. Litt ekstra multigrade under skiene hjalp litt på festet, men ellers var det nok litt glatt for alle der vi tuslet fiskebein på rad og rekke oppover.
Begynte å bli litt sliten, kjente at starten hadde vært frisk. På de siste 5 kilometerne inn mot mål var det forholdsvis flatt, og jeg kjente antydning til krampe i tricepsen. Ja ja, Ingrid - slik går det når det egentlig skal kose deg uten tidtaking, men allikevel går mot klokka.
Dette var årets første og siste skirenn - men en flott opplevelse - så man skal aldri si aldri neste vinter. Og tiden hadde gitt meg en 13.plass i klassen, så jeg gikk visst glipp av siste premien som var utdelt der. Men, det var mitt valg - og det å ha mulighet til å delta på en slik fantastisk dag var premiering godt nok!

Er det rart jeg er fornøyd!