Svalbard skimaraton - et eventyr

Jeg har vært på Svalbard og gått det som kan oppleves som et mitt livs store eventyr - Svalbard skimaraton. Et aspekt er jo det å få oppleve Svaldbard, et annet er jo å få oppleve Svalbard og Longyearbyen med det været og de forholdene vi faktisk fikk. Sol fra skyfri himmel - vindstille - trikkeskinner - og etpar kuldegrader slik at skiene ble smurt med VR 40 og VR45. Det er ingen selvfølge på Svalbard, og vi måtte si til oss selv gang på gang at vi hadde trukket vinnerloddet og var fantastisk heldige!

Flott og eksotisk premiepall

Skirennet er på 42 km og vi starter ca 10 km øst for Longyearbyen. Løypa går innover en dal som heter Todalen. Det går jevnt oppover i ca 10 km før vi når løypas høyeste punkt, Fritham på 430 moh for deretter å kjøre nedover i Gangdalen til løypa snur etter 21 km. Så var det samme vei tilbake, 10 km oppover og 10 km nedover. Enkel løypeprofil og praktisk, i og med at det var isbjørnvakter langs løypa. Tror ikke jeg hadde klart å gå fra en sulten isbjørn, selv ikke i de bratteste nedoverbakkene.

Drømmeforhold - løypa gikk innover dalen og langs fjellet

Siden dette skulle være en kosetur med lave skuldre, så hadde jeg meldt meg på i turklassen uten tidtaking. Og i forberedelsene til løpet var det utrolig deilig - jeg kjente at jeg var veldig avslappet i forhold til forberedelser og smøring. Selvsagt skulle jeg være opplagt og ha gode ski, men jeg hadde ikke så mye fokus i forkant som jeg gjerne har dersom jeg skulle gå på tid. Noe annet var hva jeg klarte da jeg først var igang. Fantastiske spor, startfeltet for turklasse helmaraton var stort og det var egentlig bare å følge på i feltet - og ganske raskt kom jeg inn i en god rytme i en klynge på 8-10 personer. Og jeg tenkte, hvorfor ikke, her er det jo bare å gå på samtidig som jeg koser meg. Skiene satt godt, litt glatt i bakkene opp mot Fretheim, men ingen vits i å smøre når man vet det går utfor på andre siden.
Noen flotte nedoverkjøringer, og igjen, når det er trikkeskinner er det bare å la det stå til. Jeg løftet blikket litt innimellom og så på de fantastiske omgivelsene og fjellene rundt.
Mellom 26 og 30 km var det "pay-back time" for alle de flotte nedoverkjøringene, bakkene skulle forseres motsatt vei. Litt ekstra multigrade under skiene hjalp litt på festet, men ellers var det nok litt glatt for alle der vi tuslet fiskebein på rad og rekke oppover.
Begynte å bli litt sliten, kjente at starten hadde vært frisk. På de siste 5 kilometerne inn mot mål var det forholdsvis flatt, og jeg kjente antydning til krampe i tricepsen. Ja ja, Ingrid - slik går det når det egentlig skal kose deg uten tidtaking, men allikevel går mot klokka.
Dette var årets første og siste skirenn - men en flott opplevelse - så man skal aldri si aldri neste vinter. Og tiden hadde gitt meg en 13.plass i klassen, så jeg gikk visst glipp av siste premien som var utdelt der. Men, det var mitt valg - og det å ha mulighet til å delta på en slik fantastisk dag var premiering godt nok!

Er det rart jeg er fornøyd!

Løpedrømmer

" Det Kondis du fikk i posten denne gang er så rart", uttalte mannen i huset. "Det er jo bare en lang liste over løp.....hvor interessant er det?"

Gjett a', den som dukket ned i terminlista på sengekanten og fortapte seg i mulige løpsopplevelser var meg! Det er jo så mye spennende man kan delta på og det utløser både drøm om løpsopplevelser, nye reisemål og fine naturopplevelser. Swiss Alpine Marathon i Davos - fjelløp med ulike distanser - kanskje neste sommer? Og Zermatt Marathon, ved foten av Matterhorn. Hva med en langweekend i Stockholm kombinert med Lidingøloppet. Halvmaraton i København eller sommerferie på Bornholm i juli, og løpe Etape Bornholm. Og etter 2 Marcialonga på ski skulle jeg gjerne prøvd meg på Marcialonga Running, halvmaraton. Den fant jeg ikke i Kondis lista, men på nett.
Uansett, tror jeg har lagt ferieplaner for sommer 2017, 2018 og 2019! Og kanskje en løpecamp i Portugal eller et annet varmt strøk, som konkurrerer med vårskiturer.  Og det er jo så lettvint; bare pakke joggesko og dra!

Men i 2016 - da er min løpedrøm å sette pers på løpedistanse - Nordmarkstravern, 30 km! - så jeg får holde meg i landet, enn å lenge.

Lørdagslangtur Lille Losbyrunden

Våknet opp til nydelig vær, sol fra skyfri himmel, men gradestokken ga en påminnelse om at det fortsatt er "lunefulle april"! 0,8 grader, her var det bare å finne fram supertrøye, lue og hansker.
Planen var rolig langtur, med en økning fra sist helg på både lengde og tid.
Det er flott i Østmarka på denne tiden, så valget ble "Lille Losbyrunden" med start fra Sørlihavna. Hvor løypa går kan sees her:

https://www.strava.com/activities/554191067

De første 3 km er transportetappen langs Losbylinja. Ved enden av golfbanen tok vi til venstre, østover og løp grusveien inn mot nordøstre hjørnet av Mønevann. Dette er motsatt vei av hva jeg har løpt tidligere, men det ga bare en fin forandring. Etter etpar kilomter på veien er det inn på skogsstien. Det var stort sett tørt og fint, noen få gjørmepartier før vi nådde enden av Røyrivann. Her går stien langs vannkanten før vi passerer demningen og er oppe på grusveien som går tilbake til Mønevann og Losby.
For å korte ned transportetappen tilbake, og få litt forandring for beina ble det 2 drag på hhv 6 og 3 minutter.
Flott tur, litt lenger enn planlagt, ble 1 t 45 min, men turen gikk rolig med gange i oppoverbakkene.
Og det er visst bare

7 uker igjen til Birken

Sesongen igang - Nordkisa Skogskarusell

Da startet løpssesongen for meg, med første løp i Nordkisa Skogskarusell. 7 km på sti, grusvei og litt asfalt - den såkalte Veddeløpsrunden for de som er lokalkjent på "kisa"! Det er ikke jeg, så jeg husket ikke alt fra i fjor.
Start og mål flyttet ca 1 km, opp til Stensby Idrettspark - men tror ikke det utgjorde den helt store forskjellen. Kan jo tro det, siden jeg løp 47 sek saktere enn i fjor. Men det kan skyldes tilfeldigheter, eller at den manglende grunntreningen fra i høst merkes.
Uansett - det var herlig å være i gang igjen - med terrengsko på beina.
Første del av løypa går oppover i ca 2 km. Det er lysløype, og det fine været gjorde sitt til at det var tørt og fint, bedre enn ventet. Når vi endelig er på toppen så flater løypa ut, litt tungt underlag på bark og så begynner de slake nedoverbakkene. Mellom 3 og 4 kilometer var det noen våte partier, men det skal det jo være i et skogsløp.
Etter 4 km er det ut på grusvei. Jeg mener jeg husket fra i fjor at den gikk slakt slakt nedover, bare lene seg fremover og la beina gå og spise kilometer. Men det stemte ikke. Den føltes lang - varte fram til 6 km, og jeg måtte virkelig ta i bruke mentale bilder og telle ned, "en til det grantreet der, to fram til svingen, 3 opp den slake bakken, 4 til det store bjørketreet...osv"! Men det hjalp, og han jeg hørte puste meg i nakken nedover på stien han forsvant - lenger bak..
Den slake bakken på asfaltvei og den siste halve kilometeren inn mot idrettsparken vi hadde på starten i fjor, kom nå på slutten. En slak bakke kan virke bratt nok på slutten, så det ble telling av lyktestolper. Men jeg er fornøyd med løpet, fornøyd med at jeg klarte å løpe opp alle bakkene i starten og at løpet ble gjennomført med en snittpuls på 90%.
Og vel i mål, tradisjonell servering av saft og ferske, hjemmebakte kanelboller.

Målstreken - litt sliten!

Men her er belønningen

Overgang

Det har lett for å bli litt bloggtørke når det ikke skjer så mye, annet å komme igang med løpetreningen for alvor. Våren kom fort her på Østlandet, stier og veier er bare og det er mange muligheter for flotte løpeturer. Aviser og nettet er fullt av artikler om hvordan man skal unngå løpeskader nå i overgangen, det er lett å bli for ivrig.
Jeg har prøvd å holde løpingen noenlunde vedlike i løpet av vinteren, men det er blitt få langturer. Og da jeg var godt igang med intervalltreningen, så begynte hofta å protestere - noe den gjerne gjør etter noen turer på hardt underlag. Etpar turer til naprapaten hjalp noe - litt massasje hos fysioterapeut også, men jeg må nok bare innse at jeg nå er litt disponert for at muskulaturen i lårene skal pakke seg og at jeg må prøve å komme meg på mykt underlag så raskt som mulig etter at skisesongen er over. Og hente fram sykkelen også.
3 uker siden påske, og jeg synes jeg har fått til en bra opptrapping mot løpesesongen. Det ble langturdebut på sti i Høyåsmarka i Halden helgen etter påske - vel, lang og lang - greit å starte med en time.
Helgen etter ble det skihelg på Øyerfjellet - det er jo et Svalbard skimaraton som venter om etpar uker. Litt varierende føre, men det flotte været gjorde at det var fristende å gå langt, så vi logget 52 km den helgen.
Mange glipptak var nok årsaken til at ryggen slo seg helt vrang da jeg kom hjem, så det var bare å glemme å løpe mandag og tirsdag. Men det rettet seg uten besøk hos naprapaten denne gang.
Dermed var det duket for langtur på beina denne helgen, med mål om å øke noe på både tid og lengde. Søndag opprant med sludd og regn - og Romeriksåsen fristet ikke - antok det ville være særdeles vått der. Så istedet ble det Losbylinja inn til Mønevann, og litt sti i traseen til Lille Losbyrunden - og en fin økning på 15 min ift forrige tur.
I tillegg har det blitt både intervall og styrke hver uke - og kommende uke er det endelig sesongstart - første løp i Nordkisa Skogskarusell!

Første løpetur i skogen - Høyåsmarka i Halden

Og skiføret var ikke slutt - Øyerfjellet

Blåsti ved Mønevann, Østmarka

8 uker til Birken

oi - det går fort...

Birken på TV

Jeg er en avhopper! Jeg er en av de som bidro til at antall deltakere i Birkebeinerrennet hadde en nedgang fra ifjor, til tross for iherdig annonsering gjennom hele året. Litt mer om det senere.
Men altså, lørdag 19. mars så jeg Birken på TV - 20 km unna traseen! Og det var ikke det granne vemodig, det var helt greit og jeg ønsket meg ikke ut i løypa.

Tetgruppa på vei over fjellet

Det var litt gøy å se hvordan teten gikk. Men siden jeg har vært blant de som har gått endel puljer lenger bak, så vet jeg at de TV bildene ikke gir et helt riktig bilde på hvordan det faktisk er der ute i løypa! Det at de går fremst i nykjørte spor, er en side av saken. Eliten starter tidlig, nattefrosten har ikke helt sluppet taket og sporene holder seg faste og fine med liten variasjon i temperaturen. Og det er jo dette bildet TV-seerne sitter igjen med - at det ser helt greit ut og sikkert er rekordføre. Jeg husker et tidligere år, hvor jeg snakket med min mor etterpå. Hun hadde sett på TV og trodde det hadde vært en flott tur over fjellet. Sannheten var at for meg i pulje 17 hadde det vært et sant helvete, med dårlige spor, smøreproblemer og slit.
Og det var utfordringen i år også, motvind, vanskelig å treffe med smøringen og dårlige spor. Men på den annen side, (nesten) likt for alle og det er jo dette som er Birken - og sjarmen med det vil noen si.
Så hvorfor savnet jeg ikke denne sjarmen?
Birken har sin sjarm, men også sine baksider. For meg er dårlige spor en slik bakside. Og uansett hvor mye jeg trener, så vil jeg ikke klare å seede meg opp til bedre spor. Så hvorfor skal jeg da gå etter tusenvis av andre, når jeg heller kan gå turrenn med noen få hundre deltagere og finere spor.
Personlig tror jeg at Fredagsbirken kan ha noe av skylda, selv om statistikken sier "kun" 1000 deltagere. Dersom det ikke er kaldt natten mellom fredag og lørdag, så vil ikke sporene sette seg godt etter at de er gått opp fredag - og dermed går de raskt i oppløsning. Nedkjøringen fra Sjusjøen er også en utfordring, her ploges det opp store hauger med snø, og når løypa er godt ploget opp fredag, så ploges den enda lettere opp på lørdag.
Kanskje Birken med alle sine arrangement har vokst seg for stort? Men alle ting går i bølger, man når en topp og den kan ikke vokse inn i himmelen - det går ned på andre siden.
Det er også mye logistikk. Start på Rena, mål på Lillehammer - selv om arrangøren legger godt tilrette med tog, busser og parkering på Hamar.
Så foreløpig er jeg forsynt, men man skal aldri si aldri - så mulig det er "på gjensyn" og ikke "farvel" til Birkebeinerrennet. Avhopperen kan jo ombestemme seg.
I mellomtiden gleder jeg meg til løpet - enkel logistikk, ingen smøreproblemer, bare å snøre på seg skoene og legge i vei.

71 dager igjen

Våryr

Jeg husker følelsen da jeg var barn og vi kjørte hjem fra påskefjellet 1.påskedag. Er det så lite snø igjen hjemme at jeg kan ha sko på skolen imorgen?
Jeg gjenkjente den følelsen da jeg var på vei hjem fra påskeferie igår; er det bart på de nærmeste stiene slik at jeg kan slippe å løpe på asfaltveien? Og det var det!!
Våren er kommet for alvor når jeg kan ta fram terrengskoene og kjenne grus og barnåler under føttene - og litt søle gjør ingenting.

Endelig - det er vår!

Så nå gjelder det ikke å ta av og gå på en smell. Det fristet å gjøre "noe mer" enn å jogge en tur, så det ble 4 runder over en liten ås, det tok meg 8 minutter å løpe over i et rolig tempo. Oppoverbakken ga naturlig pulsøkning, rett under terskel på tredje runden - så da ble det en slags naturlig intervalløkt. Fin start på vårsesongen.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!