Superbirkebeiner - light

Jeg klarte det! Endelig fikk jeg mitt første merke på sykkel. I tillegg ble det personlig rekord med 4 minutter, jeg kom inn på 4 t 20 min 46 sek! Sekundærmålet på 4 t 15 min ble dermed ikke nådd, men jeg er strålende fornøyd og allerede motivert for videre satsing i 2015. For riktignok fikk jeg kakefat det står Superbirkebeiner på, men det er det ikke sikkert jeg hadde fått om jeg skulle gått de 54 km over fjellet på ski - istedet for buss t/r Rena.

Superbirkebeinerfatet med merke og diplom

Forberedelser
Jeg skal ikke gjenta et jeg tidligere har skrevet om trøblete august, men når jeg legger på både stiv rygg som kom på onsdag og bihuler som ble litt påvirket av det som ellers skjedde i kroppen, så var jo forventningene til årets ritt lave. Fordelen var at jeg stilte på startstreken med særdeles senkede skuldre, uansett hvordan rittet forløp så kunne jeg ikke gjort noe annerledes, uflaks styrer man ikke.

Løypa
Beskrivelse av løypa kan hentes andre steder enn på bloggen, Birkenløypa , og i år var det fantasiske forhold! Endelig - ikke regn og ikke søle, ikke en vanndam å se! Så ble det også satt solide rekorder av mange.
Men jeg kan jo skrive litt om luktene man opplever underveis på de 94 km;-) Oppover til Skramstadsetra lukter det tigerbalsam, men det dunster jo bort etterhvert. Ned til Djuposet lukter det svidd av bremseskiver. I gåpartiet opp fra Djuposet igjen, der vi sleper på syklene skulder ved skulder begynner svettelukta å trenge gjennom syntetiske sykkeltrøyer.
På veien over fjellet kommer en og annen bål- og grillukt, fra ivrige tilskuere som heier oss fram. Utrolig oppmøte far enhver liten hyttegrend! Og i bunnen av ballettbakken ligger det igjen en eim av godt brukte skivebremser.

Gjennomføringen
Jeg hadde ingen plan utover at det fikk bære eller briste. På styret hadde jeg notert ned 2 mellomtider, enn på pers og en på målsetting, så jeg kunne monitorere underveis.

Oppover mot Skramstad kjente jeg snart at noen energiboost var jeg langt unna, så kroppen hadde vel hatt nok med å kjempe sine egne kamper de siste ukene.
Men jeg tråkket jevnt og trutt på terskel og vel oppe på første mellomtid lå jeg midt imellom på måleskjemaet. So far so good!
Gåpartiet gikk grei og så var det den tunge strekningen fram til første matstasjon på Bringbu og videre til nedkjøringen før Kvarstad. Ifølge løypeprofilen går det slakt oppover, og dette er et parti jeg sliter med å huske fra år til år. I tillegg er det strekninger hvor det er en fordel å ligge på hjul, men de som kjørte forbi klarte jeg ikke helt å henge på.
På Kvarstaddammen har de mellomtider på storskjerm som viser hvordan man ligger an i forhold til estimert merketid. Jeg tenkte når jeg nærmet meg at hvis jeg lå flere minutter bak, da hadde det ingen hensikt å prøve og hente det inn, da skulle jeg sykle kontrollert til mål. Men jeg lå 3 min foran, så det var bare å tråkke på. Men det ble tungt bortover flatene.
Det løsnet først da jeg var midt oppe i Rosinbakkene og for første gang fikk jeg en forståelse av hva idrettsutøvere mener når de sier de trenger en gjennomkjøring. Min gjennomkjøring ga uttelling etter 6 mil.
På Sjøsætervegen når det nærmet seg 1 mil igjen kjente jeg de første symptomene på at krampa lå og lurte i beina. Inn med Enervit tabletter og vann, litt lettere gir og litt mindre fart og jeg klarte å holde den unna. Og når jeg kjørte inn på merketiden det jeg tapte mellom Kvarstad og Storåsen, så kan det ikke ha gått så sakte allikevel.
Vel i mål med et blitt på merketavla igjen, jeg jubler! Og får følge av ei ved siden av meg som også hadde klart merket for første gang.

Yessss

 

Og med topp motivasjon allerede for neste år, så ble egenpremieringen denne gang nye terrengjoggesko med god demping som skal brukes til vinterløping samt en kort 2XU løpetights. 

Løpetights og joggesko - ny Mizuno modell - premien min!