Til tross for at jeg ikke hadde helt troen, så tok jeg oppstilling rett bak 50 min ballongen. Her skulle det ihvertfall satses, for kroppen kjentes fin ut under oppvarmingen. Syntes tempoet ut fra start var helt greit og ble litt overrasket over hvor høy pulsen var etter halvannen km - men der og da bestemte jeg meg for å la det stå til. Sprakk jeg så sprakk jeg - ingenting å tape!
Jeg merket i feltet at jeg gjerne ville ha høyere tempo enn de rundt meg i de slake oppoverbakkene, men tenkte at jeg fikk holde meg til ballongen de første 5 km og så se det an.
Etter drøye 4 dro jeg forbi og det kjentes helt greit ut. Pulsen lå fortsatt høyt, men så lenge jeg ikke kjente antydning til stivhet var det bare å stå på.
Etter drøye 6 km hvor vi tok fatt på de lange slettene sørover måtte jeg fokusere på landemerke etter landemerke fremover..."Der er en gård, første mål dit - der i det fjerne et tre ved siden av veien hvor løperne forsvinner bak en sving, det er neste mål..." - slike mentale bilder blir helt nødvendige når jeg har holdt på en stund. I tillegg til å holde rygger og kanskje også dra forbi.
Jeg var faktisk overrasket over at kroppen klarte å holde på over tid med så høy puls, samme puls som jeg synes er tøff å holde på mølla. Jeg hadde en snittpuls på 91% av maks under løpet.
I farta rett før pulsbakken |
Dette var gøy og ga virkelig mersmak; neste år får jeg stille meg sammen med 47.30 fartsballongen!
Lykkelig - 48.57! |
GRATTIS SÅ GØY ;-) Dette var moro å lese!!!
SvarSlettTakk! Sjekk buffen; den kom fra deg:-)
SlettGratulerer!! Det er rart hva kroppen klarer i konkurranser vs trening - jeg har ikke kommet i nærheten av konkurransefarten over samme distansen når jeg trener. Da er det lett å undervurdere hva som er mulig! Høres ut som at du hadde en helt riktig disponering av løpet - gøy :-D
SvarSlett