mandag 2. mai 2016

Svalbard skimaraton - et eventyr

Jeg har vært på Svalbard og gått det som kan oppleves som et mitt livs store eventyr - Svalbard skimaraton. Et aspekt er jo det å få oppleve Svaldbard, et annet er jo å få oppleve Svalbard og Longyearbyen med det været og de forholdene vi faktisk fikk. Sol fra skyfri himmel - vindstille - trikkeskinner - og etpar kuldegrader slik at skiene ble smurt med VR 40 og VR45. Det er ingen selvfølge på Svalbard, og vi måtte si til oss selv gang på gang at vi hadde trukket vinnerloddet og var fantastisk heldige!

Flott og eksotisk premiepall
Skirennet er på 42 km og vi starter ca 10 km øst for Longyearbyen. Løypa går innover en dal som heter Todalen. Det går jevnt oppover i ca 10 km før vi når løypas høyeste punkt, Fritham på 430 moh for deretter å kjøre nedover i Gangdalen til løypa snur etter 21 km. Så var det samme vei tilbake, 10 km oppover og 10 km nedover. Enkel løypeprofil og praktisk, i og med at det var isbjørnvakter langs løypa. Tror ikke jeg hadde klart å gå fra en sulten isbjørn, selv ikke i de bratteste nedoverbakkene.
Drømmeforhold - løypa gikk innover dalen og langs fjellet
Siden dette skulle være en kosetur med lave skuldre, så hadde jeg meldt meg på i turklassen uten tidtaking. Og i forberedelsene til løpet var det utrolig deilig - jeg kjente at jeg var veldig avslappet i forhold til forberedelser og smøring. Selvsagt skulle jeg være opplagt og ha gode ski, men jeg hadde ikke så mye fokus i forkant som jeg gjerne har dersom jeg skulle gå på tid. Noe annet var hva jeg klarte da jeg først var igang. Fantastiske spor, startfeltet for turklasse helmaraton var stort og det var egentlig bare å følge på i feltet - og ganske raskt kom jeg inn i en god rytme i en klynge på 8-10 personer. Og jeg tenkte, hvorfor ikke, her er det jo bare å gå på samtidig som jeg koser meg. Skiene satt godt, litt glatt i bakkene opp mot Fretheim, men ingen vits i å smøre når man vet det går utfor på andre siden.
Noen flotte nedoverkjøringer, og igjen, når det er trikkeskinner er det bare å la det stå til. Jeg løftet blikket litt innimellom og så på de fantastiske omgivelsene og fjellene rundt.
Mellom 26 og 30 km var det "pay-back time" for alle de flotte nedoverkjøringene, bakkene skulle forseres motsatt vei. Litt ekstra multigrade under skiene hjalp litt på festet, men ellers var det nok litt glatt for alle der vi tuslet fiskebein på rad og rekke oppover.
Begynte å bli litt sliten, kjente at starten hadde vært frisk. På de siste 5 kilometerne inn mot mål var det forholdsvis flatt, og jeg kjente antydning til krampe i tricepsen. Ja ja, Ingrid - slik går det når det egentlig skal kose deg uten tidtaking, men allikevel går mot klokka.
Dette var årets første og siste skirenn - men en flott opplevelse - så man skal aldri si aldri neste vinter. Og tiden hadde gitt meg en 13.plass i klassen, så jeg gikk visst glipp av siste premien som var utdelt der. Men, det var mitt valg - og det å ha mulighet til å delta på en slik fantastisk dag var premiering godt nok!

Er det rart jeg er fornøyd!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar