 |
| Klar.... |
 |
| ..og da var jeg igang i Strømstad |
Løypa
Jeg har alltid syntes at Grenserittet er en krevende løype, spesielt på svensk side. Det er humpete grusveier, kneiker opp og ned, terrengpartier innimellom som stort sett er greie å sykle, noen flate asfaltpartier hvor det ofte er motvind - jeg synes det er vanskelig å få god flyt.
Det blir bedre når vi nærmer oss halvveis og har kommet oss opp bakkene til Prestebakke. Etter litt stisykling i lysløypa der er det over på god grusvei, og her gjelder det å finne et hjul å henge seg på. Det går litt slakt opp og ned fram til siste matstasjon på 60 km, Kula. Bakken opp dit kan minne om Rosinbakken i Birken, bare kortere. Deretter er det å fortsette på slake grusveier, med mulighet for god fart inntil vi igjen kommer inn i ei lysløype ca 11 km før mål. Et av løypas mer utfordrende partier er en humpete sti under jernbanelinja, både underlaget og ikke minst det at man begynner å bli dyktig sliten gjør at det er viktig å holde fokus. Deretter langs noen jorder som er flotte under tørre forhold, og glatte og sleipe hvis det regner. Ut på asfalt igjen når det er 2 km igjen, slak oppoverbakke kalt "Cola-bakken" fordi det er langing av Cola på toppen (min redning mot krampe hvert år!) og så på grus igjen inn mot mål. Siste bakken før mål, 300 meter igjen, ikke så lang, men bratt og med 90 graders sving på toppen. Her er det stor fare for at krampa setter seg og det gjelder å gire ned i tide,
Forholdene var gode også iår, tørre og fine grusveier, men regnet tidligere i uka hadde gjort terrenget og jordekantene litt gjørmete, så underlaget var til tider litt sugende.
Jeg har alltid syntes at Grenserittet er en krevende løype, spesielt på svensk side. Det er humpete grusveier, kneiker opp og ned, terrengpartier innimellom som stort sett er greie å sykle, noen flate asfaltpartier hvor det ofte er motvind - jeg synes det er vanskelig å få god flyt.
Det blir bedre når vi nærmer oss halvveis og har kommet oss opp bakkene til Prestebakke. Etter litt stisykling i lysløypa der er det over på god grusvei, og her gjelder det å finne et hjul å henge seg på. Det går litt slakt opp og ned fram til siste matstasjon på 60 km, Kula. Bakken opp dit kan minne om Rosinbakken i Birken, bare kortere. Deretter er det å fortsette på slake grusveier, med mulighet for god fart inntil vi igjen kommer inn i ei lysløype ca 11 km før mål. Et av løypas mer utfordrende partier er en humpete sti under jernbanelinja, både underlaget og ikke minst det at man begynner å bli dyktig sliten gjør at det er viktig å holde fokus. Deretter langs noen jorder som er flotte under tørre forhold, og glatte og sleipe hvis det regner. Ut på asfalt igjen når det er 2 km igjen, slak oppoverbakke kalt "Cola-bakken" fordi det er langing av Cola på toppen (min redning mot krampe hvert år!) og så på grus igjen inn mot mål. Siste bakken før mål, 300 meter igjen, ikke så lang, men bratt og med 90 graders sving på toppen. Her er det stor fare for at krampa setter seg og det gjelder å gire ned i tide,
Gjennomføring
Jeg hadde som nevnt forventninger og mål om en ny pers i år, men da jeg passerte første målepunkt etter 20 km, Buar, og lå 2 minutter bak tiden fra ifjor allerede, begynte jeg å ane litt uråd. Fram til passering hadde jeg godt driv sammen med noen jenter fra Frøy, jeg kunne ikke syklet noe fortere - så dette var ikke lovende. Ved neste passering, Prestebakke halvveis, lå jeg 5 minutter bak og slik fortsatte det. Det litt merkelige var at jeg følte meg ikke spesielt sliten, det gikk bare ikke fort nok. Etter Prestebakke er det viktig å finne et hjul å henge på, men jeg merket etterhvert at det ble krevende å henge på og jeg måtte slippe flere. Så da var det egentlig bare å sykle jevnt og trutt og etterhvert fokusere på at jeg ihvertfall skulle under 4 timer!!
Det positive iår var at jeg ikke fikk skikkelige kramper i "Cola-bakken"; bare antydninger som jeg klarte å regulere litt med lettere gir. Det tyder jo på at jeg ikke hadde så mye mer å gi. Og for første gang hadde jeg sportsdrikk i camelbaken istedet for vann; mulig det også hjalp noe.
Vel i mål var jeg allikevel rimelig fornøyd, 2015 er visst ikke året for rekorder og måloppnåelse. Og kjenner allerede på et visst revansjesug for 2016....
Det positive iår var at jeg ikke fikk skikkelige kramper i "Cola-bakken"; bare antydninger som jeg klarte å regulere litt med lettere gir. Det tyder jo på at jeg ikke hadde så mye mer å gi. Og for første gang hadde jeg sportsdrikk i camelbaken istedet for vann; mulig det også hjalp noe.
Vel i mål var jeg allikevel rimelig fornøyd, 2015 er visst ikke året for rekorder og måloppnåelse. Og kjenner allerede på et visst revansjesug for 2016....
 |
| Uansett - lykkelig over å være i mål - Fredriksten festning |
Forberedelser
Det å sykle et langt og krevende ritt helgen før kan være et sjansespill, men det fungerte ifjor, så jeg valgte å kjøre samme opplegg. Det ble rolig jogg og rulleski tirsdag, rolig sykkeltur på halvannen time onsdag og en lett rulletur på en halvtime fredag for å holde beina igang. I tillegg var jeg inne i den siste ferieuka, som ble tilbragt hjemme, så det var nok tid til søvn og hvile også.
Det å sykle et langt og krevende ritt helgen før kan være et sjansespill, men det fungerte ifjor, så jeg valgte å kjøre samme opplegg. Det ble rolig jogg og rulleski tirsdag, rolig sykkeltur på halvannen time onsdag og en lett rulletur på en halvtime fredag for å holde beina igang. I tillegg var jeg inne i den siste ferieuka, som ble tilbragt hjemme, så det var nok tid til søvn og hvile også.
4 uker til Birken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar