Løypa
Ormtjernrittet starter med 15 min på asfalt langs RV21 før vi tar inn på grusvei og noen korte bakker opp mot Ormtjern. Deretter inn på godt underlag i lysløype før det ble et kort stykke med bløt myr, hvor det var like greit å gå av. Inn på grusvei igjen og så fortsatte løypa oppover Seljedalen, på grusveier med forholdsvis grov stein. Det var lett å se sporet etter hvor de foran hadde syklet, og i enkelte svinger så man også spor av noen som sannsynligvis hadde havnet utfor veien. Så det gjaldt "å være litt på". Grusveien endte ved Kula, en velkjent matstasjon på toppen av en bakke for de som har syklet Grenserittet. Denne traseen ble fulgt noen kilometer, før vi etter Holevann tok til venstre og etterhvert kom inn på et kort terrengparti, før det igjen ble grusvei før vi traff på Grenseritttraseen igjen og fulgte den i den bratte og svingete bakken under jernbanen. Rett fram i stedet for til venstre i bunnen, forbi grustaket og så gjensto litt asfalt, en bratt bakke og et kort stykke på sti gjennom skogen før vi nådde mål ved Tistedalshallen.
Gjennomføring
Jeg tok dette rittet som del av en hard treningsuke, og har ikke ladet spesielt opp. Torsdag kjørte jeg langintervaller og la inn hviledag på fredag. For en som etterhvert skal ut i ritt på både 80 og 90 km, så kan 35 km oppleves som kun en snartur ut døra - men kan være litt farlig at hodet er slikt innstilt, lett å ta det for hardt fra start. Men jeg tenkte ikke så mye på å holde igjen tempo, tro på (i mitt tempo) fra start bakerst i startfeltet og etter en drøy km var jeg helt alene på landeveien. Ja ja, det var visst noen bak også. Ved bakkene opp til Ormtjern så jeg de første ryggene og det er jo alltid litt tilfredstillene å plukke noen brede mannerygger i terrengpartiet og enda etpar da de slake bakkene opp Seljedalen begynte. Merket at en hang på som en klegg, men bra, for da vi nådde Kula så flatet løypa ut, han smatt foran og jeg hang meg på. Jeg er ikke veldig god på å ligge på hjul, så dette var første leksjon.
Mot slutten går løypa over i et litt morsomt terrengparti; en kort bakke som må gås, men ellers over litt røtter og steiner og nedover noen fine svaberg. Det er faktisk gøy når det humper litt. Bakken under jernbanen som man også treffer på Grenserittet er alltid krevende, men denne dagen er det jo ikke så mye folk rundt. Hadde følge av en nedover her. Så var det bare å trå til de få km fram til mål. Beina begynte å bli tunge i bakkene, men godt, da hadde jeg forhåpentligvis ikke spart for mye underveis.
Sluttiden ble 1 t 43, ca 20 km/t i snitt. Det er "normal" rittfart for meg, en fart jeg har som målsetting å øke i løpet av sommeren. Men så lenge det kjøres i skogen og på varierende grusunderlag er det vanskelig å sammenligne km tider.
Dessverre fant Garmin klokka ut at denne dagen ville den ikke telle kilometer, så jeg ante jo ikke hvor langt jeg hadde syklet underveis. Litt kjedelig, men estimerte litt etter tidsbruken, og ved Kula visste jeg at jeg var litt over halvveis.
 |
| Fornøyd med dagen |
Forberedelser
Det sies visst at man bør øve på konkurranser også, og det er noe i det. Jeg kjente at pulsen steg noen hakk på startstreken og da speaker før start snakket om myrpartiet, hvor man både måtte sitte riktig på sykkelen, ha nok fart og hjulet i rett posisjon for å unngå og havne på hodet i myra. Der kom "pingleguri" fram og bestemte der og da at det partiet går jeg.
Pulsklokka ville ikke telle km, jeg har ikke vært inne på nett og sjekket for mulige oppdateringer på lenge, så det er en fordel å gjøre i forkant. Det er absolutt en fordel å ha kontroll på antall kilometer, og det er jo kun de største rittene som har avstandsmåling underveis i løypa.
I tillegg er det jo å gå gjennom sykkeltaska, er alt på plass for å fikse et uhell langt tilskogs. Det kjentes bra ut å få en runde i rittfart, kjenne litt på sure lår mot slutten og tenke på at når det blir dobbel distanse må jeg bare holde litt igjen i starten. Og det er etter planen i Østmarka 21. juni.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar